Ulikhetens åkre – de skjulte realitetene bak bærinnhøstingen i Norge 

26. juni skal hun forsvare sin doktorgradsavhandling Ulikhetens åkre: Om makt i mat- og landbrukssystemer ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Som i andre høyinntektsland er landbruksnæringen i Norge i stor grad avhengig av arbeidsinnvandrere. Av 88.600 arbeidsinnvandrere på nordiske gårder jobber rundt 18.000 i Norge.

Denne arbeidskraften er avgjørende for produksjonen av bær – spesielt bringebær og jordbær, skriver NMBU i en pressemelding.

Plukking av bringebær og jordbær er spesielt arbeidsintensivt. Bærene må håndteres forsiktig. Innhøstingen gjøres for hånd fordi det er vanskelig å bruke maskiner uten at bærene blir skadet.

I tillegg modnes ikke bærene jevnt, noe som krever at arbeiderne kun plukker de modne bærene og lar resten henge igjen. Denne plukkeprosessen, hvor hvert bær må inspiseres individuelt, er tidkrevende arbeid.

I Norge er bærproduksjon sesongbasert på grunn av det kaldere klimaet, og den er konsentrert rundt sommermånedene for det norske markedet.

Ettersom gårdene ofte dyrker store arealer for å møte etterspørselen, kreves det en betydelig arbeidsstyrke for å høste bærene innenfor det korte tidsrommet når bærene er modne og været tillater det. 

Siden plantene produserer bær over flere uker, er det nødvendig med høsting gjennom hele sesongen.

Disse faktorene gjør plukking av bringebær og jordbær til en arbeidsintensiv oppgave som i stor grad er avhengig av manuelt arbeid over en relativt kort periode, skriver NMBU videre. 

Og det er her arbeidsinnvandrerne kommer inn i bildet.

Hovedsakelig østeuropeiske arbeidere

Norsk landbruk kjennetegnes av småskalaproduksjon på familiebruk, støttet av statlige tilskudd og importreguleringer. 

Mens disse gårdene historisk sett var avhengige av lokale arbeidere, har de siden 1990-tallet i økende grad benyttet seg av utenlandsk arbeidskraft på grunn av redusert tilgang på lokal arbeidskraft.

De fleste arbeidsinnvandrere på norske bærgårder kommer fra Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), hovedsakelig fra Øst-Europa, med Polen og Litauen i spissen. 

En mindre andel – rundt 3.000 per år  – kommer fra land utenfor EU/EØS, deriblant Sørøst-Asia og Ukraina.

Selv om Norge har rykte på seg for å være et arbeidsparadis med gode lønns- og arbeidsforhold, tyder ny forskning på at virkeligheten for disse arbeidsinnvandrerne ofte er langt fra ideell, skriver NBMU i meldingen.

Doktorgradsstudent Greta Juskaite har studert utfordringene disse arbeiderne står overfor, og hvordan deres problemer er del av et større bilde.

«Selv om Norge har juridiske rammer for minstelønn og arbeidstakerrettigheter, svikter ofte den praktiske gjennomføringen av reglene, noe som gjør arbeidsinnvandrerne sårbare», forklarer hun. 

Juskaite er litauer og sørget for å ta opp problematikken rundt skjevhet i funnene sine. I sin forskning fremhever hun særlig følgende bekymringer:

• Visum- og immigrasjonskostnader: Arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS må betale visumkostnader og har begrensninger på hvor lenge de kan oppholde seg i landet, noe som gjør dem dårligere stilt enn sine motparter fra EU/EØS, som er unntatt fra slike krav.
• Lave lønninger: Arbeidsinnvandrere får ofte lavere lønn sammenlignet med andre bransjer, til tross for at bærdyrking er en arbeidsintensiv bransje.
• Lange arbeidsdager: Det korte tidsvinduet for bærplukking fører til lange arbeidsdager for arbeidsinnvandrerne.
• Dårlige levekår: Arbeidsinnvandrerne kan oppleve dårlige levekår på grunn av mangelfull håndheving av arbeidsregelverket.
• Mangel på anerkjennelse: Til tross for den viktige rollen de spiller i landbruket, er arbeidsinnvandrernes bidrag stort sett usynlig i mediedekningen, som ofte fokuserer på suksessen med sesongproduksjonen og overser utfordringene disse arbeiderne møter.
• Ineffektiv håndhevelse av regelverket: Selv om Norge er kjent for å ha et sterkt arbeidervern, er den faktiske håndhevingen av reglene ofte mangelfull og beskytter ikke arbeidsinnvandrerne godt nok.
• Global fragmentering av arbeidsmarkedet: Politiske og økonomiske endringer har bidratt til fragmentering av arbeidsmarkedene, noe som forsterker ulikhetene arbeidsinnvandrerne opplever, og påvirker både deres arbeidsforhold og rettigheter.

Hvorfor ikke bare tilby selvplukk?

Selv om selvplukk-ordninger kan gi fordeler, som reduserte lønnskostnader og en engasjerende opplevelse for forbrukerne, er det flere årsaker til at norske bærgårder fortsatt bruker manuell arbeidskraft.

Landets korte og uforutsigbare vekstsesong begrenser vinduet for innhøsting, noe som gjør det vanskelig å tilpasse innhøstingen etter forbrukernes etterspørsel. 

Bringebær og jordbær er delikate bær som krever forsiktig håndtering, og tilfeldige bærplukkere kan utilsiktet komme til å skade avlingen, noe som går ut over kvaliteten og lønnsomheten.

Kvalitetskontroll er også et problem  det er vanskelig å sikre at publikum kun plukker moden frukt. 

I tillegg krever det å være vertskap for slike besøkende investeringer i infrastruktur og ansvarsdekning, noe som kan være kostbart.

Selv om interessen for lokal og bærekraftig mat er økende, er etterspørselen likevel ofte ikke stor nok til å kunne drive en gård utelukkende på grunnlag av en selvplukk-modell. 

Selvplukk kan derfor være et godt supplement, men det kan ikke erstatte tradisjonell innhøsting helt. Å sikre gode forhold for arbeidsinnvandrerne er følgelig et ansvar vi fortsatt må ta på alvor, mener Juskaite.

Til tross for deres viktige bidrag til å opprettholde norsk landbruksproduksjon, er arbeidsinnvandrerne i stor grad undervurdert og usynlige i det offentlige ordskiftet, fant NMBU-stipendiaten. 

Bedre regulering av arbeidsforhold og anerkjennelse av tjenesten som arbeidsinnvandrerne yter, er et skritt i riktig retning, mener hun.

Juskaite tar derfor til orde for en revurdering av både Norges landbrukspraksis og -politikk. Hun oppfordrer interessenter til å anerkjenne og støtte arbeidsinnvandrerne på en mer effektiv måte. 

Og konkluderer blant annet med følgende:

• Ved å rette oppmerksomheten mot arbeidsinnvandrernes levde virkelighet og bidrag, kan Norge bevege seg mot et mer rettferdig matsystem. 
• Denne tilnærmingen kommer ikke bare arbeiderne til gode, men styrker også landbrukssektoren og øker bærekraften i matproduksjonen, noe som er nødvendig for å sikre matsikkerhet på lang sikt.