Naturens verdier – en glemt formue

I den politiske debatten dominerer skatter, avgifter og økonomiske modeller. Det er forståelig – velferdsstaten skal finansieres, og budsjettene må gå opp. 

Men i all denne økonomiske støyen ser det ut til at én formue har blitt glemt: verdiene i naturen.

Naturen er ikke bare en kulisse for friluftsliv og ferieidyll. Den er en levende, selvregulerende økonomi – en som gir oss gaver uten faktura. 

Vi snakker om frukt, bær, blomster, rent vann, pollinering, og ikke minst: biologisk plantevern. Det siste er et fagfelt som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det får i dag.

Biologisk plantevern handler om å bruke naturens egne mekanismer – som rovinsekter, mikroorganismer og naturlige fiender – til å holde skadedyr i sjakk. Det er bærekraftig, effektivt og reduserer behovet for kjemiske sprøytemidler. 

Når vi bevarer artsmangfoldet og økosystemene, investerer vi i en form for forsikring: naturen tar vare på seg selv, og dermed også på oss.

Men her møter vi et paradoks. Politikerne snakker varmt om grønn omstilling, samtidig som de lar byråkratiet stå i veien for den mest naturlige formen for bærekraft. 

Urimelig lang saksbehandlingstid

Saksbehandlingstiden for import av nyttedyr og biologiske plantevernmidler er ofte urimelig lang. Dette hindrer bønder og gartnere i å ta i bruk løsninger som både er miljøvennlige og faglig forsvarlige.

I praksis betyr det at vi fortsetter å bruke kjemiske midler – ikke fordi vi vil, men fordi systemet gjør det vanskelig å velge noe annet. Her er politikerne og byråkratiet et hinder i seg selv, og det haster med å rydde opp. 

Vi trenger en langt mer effektiv og kunnskapsbasert behandling av søknader, slik at biologisk plantevern kan bli en reell og tilgjengelig del av norsk landbruk.

Å investere i naturen er ikke bare romantisk – det er rasjonelt. Det gir avkastning i form av mat, helse og livskvalitet. 

Så la oss minne våre folkevalgte på dette: naturen er ikke en utgiftspost. Den er en inntektskilde, så lenge vi lar den få virke.