Vi må ta et oppgjør med innkjøpsregimet slik det fungerer i dag

Krigen i Ukraina har vært en vekker, og den har satt i gang en gransking av vår nasjonale beredskap og motstandskraft.

Et direkte resultat av dette er et vedtak om betydelig økning i bevilgningene til Forsvaret, noe som gradvis vil øke forsvarsevnen i årene som kommer.

Burde man for eksempel, med samme begrunnelse, bevilge betydelige midler for å stimulere til mer lokal matproduksjon?

Luftforsvaret og 132 luftving/Ørland flystasjon har igangsatt et prosjekt for å øke beredskapen og gjøre den operative virksomheten mer bærekraftig. Dette gjøres gjennom prosjektet «Bærekraft og beredskap». 

Dette er viktig, og fortjener honnør.

Prosjektet dekker mange felt, fra flybensin til poteter, og her vil jeg rette fokus på poteten – altså mat.

Uten mat og drikke, duger helten ikke, lyder et gammelt fyndord. Det gjelder i høyeste grad fortsatt, om heltene er i uniform eller i sivilt antrekk.

Mat dekker et grunnleggende fysiologisk behov som vi ikke klarer oss uten.

Det offentlige Norge har et omfattende og temmelig rigid anskaffelseslovverk som Forsvaret forholder seg til. 

Vi kjøper potetene på samme måte som vi kjøper kulepenner og toalettpapir. 

Det gjør at spisemessa på Ørland flystasjon av og til serverer poteter fra Frankrike, mens potetopptakingen foregår rett utenfor stasjonsgjerdet.

Store, nasjonale rammeavtaler styrer anskaffelsene, og pris er i stor grad den avgjørende faktoren når avtalene inngås.

Maten befinner seg på trailere som trafikkerer Norge på langs. Lokale eller regionale lagre finnes så og si ikke. Dette er dårlig beredskap.

Det er i løpet av de siste par årene blitt lagt fram flere kommisjonsrapporter som påpeker denne vesentlige svakheten, og hvor lokal produksjon, lagring og anskaffelser anbefales.

Det vil kunne erstatte mye av den langtransporterte maten, og bidra i positiv retning til både beredskap, miljø og bærekraft generelt. 

Dessuten vil økt lokal produksjon og anskaffelse være med på å bygge bærekraftige lokalsamfunn som er viktig i mange henseender – ikke minst for forsvarsansatte og deres familier.

Forsvarssjefen og ledende politikere har gitt klar støtte til dette – uten at det har skjedd stort.

Her på Ørland har vi kommet med konkrete utspill for å kunne anskaffe enkelte matvarer lokalt, men dette kolliderer med gjeldende regelverk. Utfordringen ligger i å få de fagre ordene i rapportene realisert i praksis.

Gode intensjoner er så langt fra nok. Lover, forskrifter og reglementer må endres, og det må skje raskt.

Er EUs regelverk til hinder for dette? Det er verdt å merke seg at for eksempel Finland, som jo er fullt EU-medlem, klarer å ivareta lokale hensyn i langt større grad enn vi gjør.

Skyldes det for streng norsk tolking av dette regelverket? Er finnene mer opptatt av beredskap enn det vi er? Har de en større politisk vilje og gjennomføringskraft?

Mitt svar er ja på alle tre.

Mitt syn er klart: Vi må ta et oppgjør med innkjøpsregimet slik det fungerer i dag. Det haster.

Norge trenger en politikk og et regelverk som stimulerer til økt bruk av lokale innkjøp og derigjennom stimulerer til økt lokal matproduksjon. Dette vil styrke beredskapen og bygge robusthet i møte med fremtidige kriser av forskjellig art.

Vi trenger ikke flere utredninger – vi trenger handling.